Tilknytning handler om de aller første sterke følelsesmessige bånd som et barn får til en eller flere nære voksne  og hvordan tilknytning eller mangel på, påvirker selvets og personlighetsutviklingen hos barnet.

I følge tilknytningsteorien (Wennerberg, 2011, kap.1), er den medfødte affekten redsel, det som i sterkest grad styrer og regulerer barnets atferd. Barnet opplever et altoverskyggende behov for å få overveldende følelser regulert av en trygg voksen. I denne sammenhengen beskrives to sider av redselsopplevelser: å unngå å bli redd (unnvikelse) og tilknytning.

I følge Wennerberg (2011, s. 11-15) begynner tilknytningsbåndet i menneskelivets start og er et livslangt bånd av kjærlighet. Tilknytning følger en gjennom livet og påvirker alle senere relasjoner. De relasjonelle erfaringene barnet gjør, former hvordan barnet forholder seg til seg selv og andre. Grad av trygghet, selvstendighet, nærhet og tillit til andre, og evne til det emosjonelle båndet, fundamenteres tidlig. Ut fra dette utvikles evnen til å elske og å kjenne seg verdt å elskes.

De instinktive systemer for redsel og tilknytning komplimenterer hverandre, der barnet regulerer sin frykt, ved å søke trygg favn. Men disse kan også komme i konflikt med hverandre. Som eksempelvis om barnet blir utsatt for former for overgrep av en tilknytningsperson eller andre typer fare, som fravær av andre trygghetsskapende stimuli som forsømmelse, avvisning og svik gjennom opplevelser av manglende trygghet og ivaretakelse. Bowlby formulerte tilknytningsteori som: «….separasjon utfordrer barns betydeligste instinkter, med direkte kobling til behovet for overlevelse» (ibid., s 47).  Ergo er tilknytning overlevelse for barnet og tilknytningsatferd øker barnets sjanse for å overleve.

De tidlige tilknytnings og atferdsmønstrene som barnet utvikler innebærer både beskyttelses – men også sårbarhetsfaktorer for senere utvikling og fremtidige relasjoner. Jo mer utrygt et barn er i sin tilknytning, desto større relasjonell sårbarhet og risiko for ytterligere traumatiserende opplevelser og varige psykologiske symptomer (Wennerberg, 2011, kap. 1). Når tilknytningsbehovene og selvavgrensingsbehovene ikke blir møtt med anerkjennelse av ens subjektive opplevelsesverden, oppstår psykiske forstyrrelser. Trygg tilknytning og trygg avgrensing (forstått som selvstendighet, skape avstand) bidrar til heldig utvikling (Schibbye, 2009, kap. 4).

Tilknytning handler om de aller første sterke følelsesmessige bånd som et barn får til en eller flere nære voksne  og hvordan tilknytning eller mangel på, påvirker selvets og personlighetsutviklingen hos barnet.

I følge tilknytningsteorien (Wennerberg, 2011, kap.1), er den medfødte affekten redsel, det som i sterkest grad styrer og regulerer barnets atferd. Barnet opplever et altoverskyggende behov for å få overveldende følelser regulert av en trygg voksen. I denne sammenhengen beskrives to sider av redselsopplevelser: å unngå å bli redd (unnvikelse) og tilknytning.

I følge Wennerberg (2011, s. 11-15) begynner tilknytningsbåndet i menneskelivets start og er et livslangt bånd av kjærlighet. Tilknytning følger en gjennom livet og påvirker alle senere relasjoner. De relasjonelle erfaringene barnet gjør, former hvordan barnet forholder seg til seg selv og andre. Grad av trygghet, selvstendighet, nærhet og tillit til andre, og evne til det emosjonelle båndet, fundamenteres tidlig. Ut fra dette utvikles evnen til å elske og å kjenne seg verdt å elskes.

De instinktive systemer for redsel og tilknytning komplimenterer hverandre, der barnet regulerer sin frykt, ved å søke trygg favn. Men disse kan også komme i konflikt med hverandre. Som eksempelvis om barnet blir utsatt for former for overgrep av en tilknytningsperson eller andre typer fare, som fravær av andre trygghetsskapende stimuli som forsømmelse, avvisning og svik gjennom opplevelser av manglende trygghet og ivaretakelse. Bowlby formulerte tilknytningsteori som: «….separasjon utfordrer barns betydeligste instinkter, med direkte kobling til behovet for overlevelse» (ibid., s 47).  Ergo er tilknytning overlevelse for barnet og tilknytningsatferd øker barnets sjanse for å overleve.

De tidlige tilknytnings og atferdsmønstrene som barnet utvikler innebærer både beskyttelses – men også sårbarhetsfaktorer for senere utvikling og fremtidige relasjoner. Jo mer utrygt et barn er i sin tilknytning, desto større relasjonell sårbarhet og risiko for ytterligere traumatiserende opplevelser og varige psykologiske symptomer (Wennerberg, 2011, kap. 1). Når tilknytningsbehovene og selvavgrensingsbehovene ikke blir møtt med anerkjennelse av ens subjektive opplevelsesverden, oppstår psykiske forstyrrelser. Trygg tilknytning og trygg avgrensing (forstått som selvstendighet, skape avstand) bidrar til heldig utvikling (Schibbye, 2009, kap. 4).